Sittet her og bare stirret i veggen.. Tankene flyr i alle kanter, og jeg føler meg usikker, forvirret, redd, og lei meg. Til tider har jeg utrolig dårlige dager, hvor jeg bare vil være for meg selv, låse meg til dataen og slippe alt rundt meg. Dager hvor jeg kunne sovet hele dagen, for det er ingenting som kunne fått meg opp fra den sengen. Jeg tar ikke tlf om den ringer, eller svarer ikke meldinger fordi jeg ikke orker. Ikke fordi jeg ikke vil ha kontakt med noen fordi de er slitsomme, teite eller noe som helst, men jeg klarer bare ikke. Jeg føler meg så metta på alt, jeg blir samtidig rastløs men orker ingenting. Det har skjedd endel det siste året som har virkelig utfordret meg og satt meg på prøve, ting som går på følelsene mine og livet mitt. Og dette er vanskelig for meg. Jeg har til tider veldig lav selvtillit, tenker veldig mye over meg selv og ender med å bli "deprimert". Men er ikke det jeg går inn på nå. Jeg og kjæresten opplevde noe veldig vondt ifjor. Samtidig har vi hatt våre opp og nedturer, spesielt pga tidligere forhold som har ødelagt tilliten hans, noe som går hardt utover meg når han er usikker. Jeg kunne sikkert gått lenger inn på det, men det ville blitt feil ettersom det vedgår han også.
Jeg mistet bestefaren min ifjor, noe som var utrolig vondt. Han har vært ut og inn av sykehus i flere år pga lungebetennelse, men alltid kommet seg på beina, han var så sterk. Men denne gangen tok det knekken på han.. Vi besøkte han på sykehuset noen dager tidligere, han lå i så store smerter. Kan ikke beskrive hvor vondt det var å se han og han hadde ligget i to uker sånn som det var da. Men rett før vi dro virket han plutselig bedre, de prøvde en siste antibiotika, som var siste sjanse. Han fikk til og med spist litt før vi dro, og vi trodde han skulle bli bra, han ble jo sendt til sykestua her. Mamma ringer meg noen dager etterpå når jeg er på jobb. Sier at nå er det over. Jeg kjenner jeg blir glad, lyser opp som en sol, og sier så bra, da ble han bedre? Mamma stotrer i tlf. Nei, han er død, Nina. Vi er på Ål nå. Og alt bare raste. Tanken på at han var frisk og blitt bra igjen, og det å være helt overlykkelig, så få sekunder etter på går det opp for meg at han er død. Jeg hørte mye på Westlife - I'll see you again i den perioden. Klarer ikke holde tårene tilbake når jeg hører den nå. Låg i solariumet for noen uker siden, hvor den sangen tikket inn. Dermed låg jeg i solsengen å grein. Nå hører jeg ikke på den.. Kjenner jeg ikke vil skrive mer på det..
Dette er vel en situasjon mange fra der jeg er ifra har lurt på. For på ett så lite sted som hallingdal, er det mye rykter. Jeg har vært i rettsak med en mann min mor var sammen med. Han sextrakasserte meg og min lillesøster på 11 år (da det begynte, jeg var 18). Jeg har slitt med det i ettertid. Dette er en mann som man ikke tror er sånn. Jeg var i sjokk første gang dette skjedde og visste ikke helt hva jeg skulle tenke om det, om jeg skulle fortelle det til mamma eller hva jeg skulle gjøre. Det var en ekkel situasjon å være i, og jeg var veldig forvirret. En natt står han opp, jeg sitter på dataen og chatter. Han går først på do. Så kommer han i døråpningen mot meg sånn 2 m unna. "Psst, Nina, se hit." Og der står han splitter naken med ereksjon og vifter løs som bare det, tok helikopter som noen vil kalle det. Igjen sier han "se hit" Jeg nistirrer i dataen og tenker hva faen skjer? Drømmer jeg, står han virkelig der, sier han de tingene? Jeg sier nei, viser at jeg syns det er ubehagelig ved å snu meg vekk. Så går han å legger seg, og jeg sitter med ett enormt tankespinn. Dagen etterpå oppfører han seg som normalt. Og dette fortsatte flere netter. Han gjorde de samme tingene. Ba meg ta på den, ba meg se på den. De ordene er som borret inn i minnet. Mamma lå og sov og ante ingenting. Aldri fikk jeg satt meg ned med henne heller, fortelle at mannen hun er sammen med dukker opp naken foran meg om natten og gjør disse tingene. Noen kvelder var jeg i stua da han stod opp, da satt jeg i en sofastol. Da kom han nærmere, slo den i sofakanten. "Kjenn så hard den er, se så stor den er". Etterhvert lot jeg som jeg sov da han stod opp. Hørte han tasset mot meg, slo av tv'en og gikk. Satt jeg på dataen løp jeg i gangen og ut, eller opp i andreetasje da jeg hørte det tok i soveromshåndtaket. Mamma har tenkt tilbake i ettertid, at det var noe merkelig. For noen ganger var det henne som stod opp. Og der stod dataen på, men ingen satt der. Jeg kunne sitte ute i ett kvarter for å være sikker på at han var gått og lagt seg igjen. Jeg følte meg ikke trygg i mitt eget hjem. Man vet bare ikke, før du er i situasjonen selv, hvor vanskelig det er. Jeg var redd mamma skulle le av meg, flire det bort. Se på det som tull, en bagatell, og alle vennene mine som kjente til han, hadde enten hatt han som kjørelærer eller hatt grunnskurs med han. Syns han var så kul, så morsom, for han dro en pervers spøk titt og ofte noe som er unormalt for en mann på 50. Noe som gjorde det vanskelig for meg å stå fram til vennene mine, som jeg også følte ville le av det, og ikke ta det seriøst. Jeg såg for meg at de ville si" haha, vilt", eller "Han er jo litt kødd". Ofte stilte jeg meg selv spørsmålet "er dette alvorlig det han gjør?" Og nå idag kjenner jeg at jeg har fått "arr" av det som skjedde som bl.a. har preget meg i forholdet til Joni seksuelt. Jeg har endt opp i gråt.
Deler av teksten er slettet ved ønske.
Iløpet av den perioden hvor han holdt på, to av de gangene sendte han meg melding dagen etterpå og sa han såg at det var ubehagelig for meg, og at han skulle slutte. Men det fortsatte.. Han holdt på i flere mnd. Jeg prøver å tenke tilbake om jeg noengang fortalte noen. Men jeg klarer ikke. Husker ikke, er som om jeg fortrengte alt, for å kunne leve i samme hus. Jeg klarer ikke å gi slipp på den tanken, hadde jeg stått frem, hadde han aldri gått på min lillesøster. Hun slet i ettertid, inneslutta og ikke seg selv. Hvordan skal en på 11 år forstå hvorfor denne mannen gjorde sånn? Han fikk 6 mnd og 40 000 i erstatning til lillesøster. Han mente han var uskyldig. Skal ufattelig mye til å få en 11 åring som aldri lyver til å lyve. Og om disse tingene. Eksen til denne "mannen" påstod vi barna fant på historier fordi mamma var så lei seg for at det liksom var han som slo opp. Hvor er logikken i det? Når mamma konfronterte han den kvelden hun fikk meldingene er han dum nok til å si at han kan be om unnskyldning. Unnskyldning, hva er det i forhold tildet han har gjort? Han nektet ikke for noenting. Ikke før i ettertid, når mamma valgte å anmelde. Det var en lang prosess, og en hard en, ettersom når det kommer til seksuell trakassering er det som regel mellom to personer. Og da er det ord mot ord og lite bevis. Jeg føler med mennesker som har opplevd lignende og kanskje verre. Hvor vanskelig det er å stå fram og fortelle. Jeg unner ingen.
Det er også mye tanker rundt faren min. Jeg har alltid vært en pappajente, digget pappa, kunne spøke med han om alt, snakke, se film, og aldri ble han sint. Han var en jeg kunne le med og en utrolig rolig, snill type, utrolig snill er han!! Jeg flyttet til han da jeg var 19 pga ett veldig anstrengt forhold til mamma. Han ble sammen med en ifjor som har ødelagt det vi hadde. For til dags dato, har jeg ingen pappa og jeg vet ikke hvor han er blitt av. Hun har skyvet han så langt unna, at til og med lillesøster sier til mamma at hun ikke kjenner pappaen sin. Han er blitt oppslukt i dette falske kvinnemennesket som snurrer han rundt lillefingeren og hjernevasker han. Søsknene til pappa tar også avstand fra det kvinnemennesket, for hun er så utspekulert og falsk. Hun klarte til og med å plassere meg omtrent i enden av bordet formet som en hestesko i 50 årslaget hans. Broren min var plassert rett over dem. Så da skjønner man. Det er vondt å ikke ha pappa lenger, jeg kjenner han ikke selv. Han er totalt forandret. Og jeg har grått så mye over det. Han betydde så utrolig mye for meg.. Og det kvinnemennesket har tatt han ifra meg..
Jeg velger egentlig å stoppe her.. Nå har jeg hatt fire sammenbrudd iløpet av skrivinga her, men det var allikevel en slags terapi for meg.. Var det jeg trengte nå.. Vært utrolig mye tårer på ett år, vært veldig sliten, og den minste ting trigger meg. Vært veldig sårbar i denne perioden. Vil takke for all støtte vi fikk under rettsaken og i ettertid. Dere som har trodd og hjulpet. Mamma har hatt det tøft. Alle har hatt det tøft. Og om noen av dere som leser dette støtter denne mannen og tror på hans ord så er jeg ikke interessert i å høre. Dere var ikke der. Dere har ikke opplevd dette. Dere vet ingenting. Selvfølgelig vil ikke en mann stå fram med dette. Men den mannen får som fortjent. Dere som bor i bygda vet jo sikkert hva som har skjedd. Og jeg vil kalle det karma.
Jeg vil minne på at ingen unødvendig hets trengs mot denne mannen. Han er dømt og har fått sin straff og vi er ferdig med saken. For meg virker det ikke som han skjønner alvoret eller hvor feil det han har gjort er. Men jeg er lei hets mot min egen familie, folk som går rundt og forteller at dette er løgn. Ingen har rett på å si hva som er rett og galt av det som har skjedd, hva som er sant og usant. Jeg setter ett punktum ved å skrive dette innlegget.